Vindkraftmonstre

Diskusjonen om bygging av kraftlinjene i Hardanger viser at de forutsetninger og beregninger som Statnett og NVE (Norges Vassdrag og Energidirektorat) har lagt til grunn for prosjektet er høyst tvilsomme. På naturskjønne Fosenhalvøya vest for Trondheimsfjorden seiler også en dramatisk sak opp som både dreier seg om kraftledninger og vindkraft. I juni i år (2011) ga NVE konsesjon til utbygging av fire svært store vindkraftanlegg med tilhørende kraftledninger gjennom Fosen fra Namdalen i nord til Møre i syd.  Vindmøllene vil være godt synlige, og titalls kilometer med anleggsveier skal bygges i uberørt natur. Kraftledningene gir også store naturinngrep og vil være til sjenanse for fastboende og hyttefolk.

Denne vindkraftsatsingen og utbygging av ledningsnett er et av de aller største irreversible naturinngrep som noen gang er gjort i Trøndelag. 

Verdien av store mengder uberørt natur som går tapt er neglisjert, og hensynet til en sørsamisk minoritet kan heller ikke ha veid særlig tungt.  

I tillegg er utbyggingen ikke bedriftsøkonomisk lønnsom. Den kan kun finne sted ved en massiv bruk av subsidier fra det offentlige. NVE har ikke laget et samfunnsregnskap for utbyggingen, og den inngåtte konsesjon hviler på en rekk løse påstander om leveringssikkerhet og samfunnsnytte.

Hva er så argumentene i denne saken? Et samfunnsregnskap for vindkraftutbygging er sammensatt av to hovedtyper av kostnader og nytte. For det første de rene bedriftsøkonomiske kostnader og inntekter. Dernest kostnader og samfunnsnytte som ikke direkte berører utbyggers regnskap.
De viktigste postene her er miljøkostnader ved utbyggingen og driften, mulige positive klimaeffekter og dessuten leveringssikkerhet. Når det gjelder den bedriftsøkonomiske siden er saken grei. Utbyggingskostnader og drift overstiger langt forventet inntekt. Det er derfor utbyggerne ber om produksjonsstøtte fra staten. Så har vi miljøkostnadene. Dette dreier seg om direkte inngrep som veibygging og linjenettet. I denne utbyggingen nedbygges mye uberørt natur og disse kostnadene vil være betydelige. 

I tillegg gir den visuelle forurensningen fra vindmøller og master store ulemper. 

Mulige gunstige klimaeffekter av utbyggingen kan ikke NVE dokumentere. Utbyggingen gir ikke mindre utslipp fra tyske kullkraftverk og reduserer heller ikke norske klimagassutslipp.

Internasjonale erfaringer viser at vindkraft kommer i tillegg til annen energiproduksjon, og ikke som erstatning. NVE argumenter for at utbyggingen bedrer leveringssikkerheten i Trøndelag. Leveringssikkerheten kan være et problem når det er kaldt, som noen få dager sist vinter. Men når det er riktig kaldt er det som regel ingen vind og ingen vindkraftproduksjon. I all hovedsak vil denne vindkraften bli transport sørover og solgt i utlandet.

I korthet er saken altså følgende:
Samfunnet skal gå inn med 100‐vis av millioner kroner for å subsidiere en utbygging som raserer betydelige miljøverdier. Mange kommunalpolitikere sier ja til utbyggingen fordi kommunene har blitt lovet sin del av subsidiene. Dette er en moderne form for korrupsjon. Hvem kan stoppe denne galskapen og ressurssløsingen?

Ved Anders Skonhoft er professor i samfunnsøkonomi ved NTNU